Jeg møtte Knut på løkka,
der ballen trillet fritt og sommeren virket uendelig.
Han var seks år yngre enn meg,
men allerede da var det noe ved ham
Et nærvær, et smil, en trygghet.
Gjennom vennskapet med storebror Stein
ble også Knut en del av livet mitt.
Vi delte lidenskapen for engelsk fotball
og for de røde fra Merseyside.
Liverpool ble et bånd, et språk, et fellesskap.
I påsken 1992 dro vi sammen til Liverpool.
Ti dager.
Ti dager med latter, sanger, puber og drømmer.
En av de artigste reisene jeg har hatt.
Vi traff spillerne vi hadde sett på TV i årevis.
John Barnes, Bruce Grobbelaar, Jan Mølby, Michael Thomas.
Vi tok bilder, snakket med dem,
og følte oss et øyeblikk som en del av historien selv.
Senere så vi kampene sammen, år etter år,
helt til livet førte meg til Trondheim.
Men båndet ble aldri borte.
Da jeg kom tilbake til Rena i 2004,
tok vi tråden opp igjen. Liverpool-kamper på puben og hjemme.
Gamle sanger, nye minner. Senest i vår, da Liverpool vant ligaen.
Liverpooltreff i Oslo. Og så den kampen.
Finalen mot legendene.
Knut. Høyreist, rolig, teknisk
med ryggen mot mål.
Et hælspark.
En tunnel.
Bruce Grobbelaar sto igjen, forfjamset.
Paul Walsh fikk samme leksjon, to ganger.
Og etterpå, ordene som sa alt:
"Well done, big lad."Fra Jan Mølby.
De nikket til hverandre over frokosten dagen etter.
Likeverdige, om så bare for et øyeblikk.
I 2005 var Knut i Istanbul.
Han fikk oppleve mirakelet.
Liverpools femte Champions League-tittel.
Du lånte trøya mi den kvelden.
Den trøya skal jeg finne igjen.
Den skal jeg bære når vi tar farvel.
Jeg husker en natt på midten av 90-tallet.
Anita og jeg kom hjem fra ferie.
To turtelduer gikk sammen opp mot Kirkeberget.
Det var du og Tove.
Begynnelsen på et liv.
Dere fant hverandre raskt,
og du ble den beste «pappaen» Sebastian kunne fått. Senere kom Harald som ble elsket og oppdratt av de samme trygge hender.
Du hadde en egen evne med barn.
En ro.
Et blikk.
Et nærvær.
Barnebarna fikk også kjenne det fullt ut.
Du var der, på alle arenaer.
Til og med på scenen, som Pippis pappa.
Med innlevelse, stolthet og glimt i øyet.
Og kulissene bygde du selv.
Du bygde mye, Knut.
Med hendene.
Med tålmodighet.
Med kjærlighet.
Huset du og Tove skapte sammen står der som et vitnesbyrd.
Hel ved.
Akkurat som deg.
Nå har vi på kort tid mistet to unge karer i vår lille liverpool-familie her på Rena.
Kreften tok dem altfor tidlig.
Brutalt.
Meningsløst.
Som Jon Hjørnevik sa til meg:
«Det er trist at gode karer er ute av soga.
For meg lever de fortsatt.»
Og det gjør du også, Knut.
I sangene.
I minnene.
I de tomme stolene som aldri blir glemt.
Tankene våre går til din elskede Tove,
til sønnene Sebastian og Harald,
til barnebarna Ida og Emil
til bror Stein og mor Kari.
Til alle i familien og dine nærmeste!
Vi lyser fred over ditt minne.
Du var, og er, en av de gode.
Vis mer
Vis mindre
Administrator innlogging
English
Svenska
Dansk
Nederlands
Informasjonskapsler
Portal
