På Jømna, den 15. februar 1943, kom Eva Synnøve til verden, med Gunnar og Olga som stolte foreldre. Ei lita jente med lyst hår, raske bein og et blikk som tidlig fant veien mot alt som levde. Hun vokste opp på et småbruk omgitt av skog, jorder og mennesker som var vant til å ta i et tak, i en tid da livet ikke gikk fort, men gikk nært.
Det var et annet Norge den gangen. Et Norge med grusveier, vedfyring, utedo, vann fra brønnen, og kaffekjeler som alltid sto klare. Et Norge der man hørte forskjell på sommerregn mot bølgeblikk og vinterstorm mot låveveggen. På Jømna på 1950-tallet var dagene styrt av årstidene. Om sommeren luktet det nyslått høy og jord som hadde fått sol hele dagen. Om vinteren var det rim i vinduene, ulltepper i senga og snø som knirket under støvlene.
Eva vokste opp i en søskenflokk på seks med Asbjørn, Hjørdis, Gerd, Astrid og Arild. Det var liv i huset, latter rundt bordet og sikkert også noen krangler som gikk over før kveldsmaten. På slike småbruk lærte man tidlig at alle måtte bidra. Ingen vokste opp som tilskuere. Men midt i alt arbeidet og alvoret var det også plass til fantasi, varme og små eventyr.
Og kanskje var det nettopp blant dyrene Eva fant sitt første helt egne fristed.
Hun ble tidlig glad i dyr, særlig katter. Mange av oss husker bildet av lille Eva, kanskje fem, seks år gammel, ute på enga med katten Siri trygt i armene. Det er et bilde som nesten rommer hele henne: den forsiktige omsorgen, nærheten til dyr og natur, og det lune smilet som alltid lå like under overflaten.
Og ja, det sier kanskje litt om hvor høyt den første katten sto i kurs, at Eva senere kalte sin førstefødte datter for Siri også. Det er ikke alle som er oppkalt etter en katt med æren i behold, men i denne familien har det alltid vært et kvalitetsstempel.
Man kan nesten se henne for seg der ute på jordet på Jømna. Ei lita jente i sommerkjole, med bare føtter i graset, mens kveldssola senker seg over åkrene og svalene flyr lavt over enga. Kanskje visste hun det ikke selv da, men allerede der bar hun med seg noe som skulle følge henne hele livet, en varme for det nære og levende. For mennesker. For dyr. For familien. For det lille og ekte i hverdagen.
Og nettopp derfor er disse minnene så viktige. Fordi de forteller oss hvor hun kom fra. Ikke bare geografisk, men menneskelig. Fra jord og skog. Fra slit og omsorg. Fra en tid og et sted der man lærte å klare seg med lite, men gi mye av seg selv.
Det finnes opplevelser i et menneskes liv som setter seg fast for alltid. Bilder som aldri slipper taket. For Eva kom ett av disse minnene allerede som liten jente.
I januar 1953 da hun kom hjem fra skolen i Melåsberget, så hun røyk stige opp i det fjerne. Først var det bare en mørk stripe mot himmelen. Men for hvert steg hjemover vokste uroen. Da hun kom nærmere, skjønte hun det. Det var hjemmet hennes som brant.
Man kan bare forestille seg følelsen til ei lita jente som plutselig ser hele tryggheten sin stå i flammer. Eva begynte å løpe. De siste meterne over den åpne snøkledde åkeren fra skogholtet gikk nok fortere enn hun noen gang hadde løpt før. Hjertet må ha hamret av frykt for det aller verste, at noen hun elsket var borte.
Men midt i kaoset fant hun det viktigste, familien sin. Mor. Far. Søsknene. Nakne av sjokk kanskje og redde, men i live. Huset og innboet gikk tapt, men menneskene sto igjen. Og akkurat det sier kanskje noe om hva som alltid ble viktigst for Eva gjennom livet. Mennesker før ting.
Kanskje var det også slike opplevelser som gjorde henne så sterk.
For sterk, det var hun virkelig, både mentalt og fysisk.
Lillebror Arild fortalte med både respekt og litt nervøs latter at Eva var fryktelig sterk som jente. Hvis søsknene kranglet og Arild gikk litt for langt, kunne han fort ende med å bli tatt i nakkeskinnet og elegant plantet med ansiktet ned mot bakken. Ikke med ondskap, men bare med en veldig tydelig beskjed om hvor skapet skulle stå.
Men det meste av tiden var det varme og samhold mellom søsknene. Et liv med lek, arbeid, erting, latter og den helt spesielle kjærligheten som vokser fram mellom barn som deler både hverdager og vanskelige tider.
Selv om bygdelivet kunne virke idyllisk, fantes det også den gangen barn som plaget andre. Eva opplevde det hun også. En gutt på hennes egen alder hadde stadig kommentarer og erting på lager. Slikt setter spor hos et barn. Men hvis gutten trodde Eva kom til å bøye hodet og finne seg i det, hadde han undervurdert feil jente.
For en kveld kom tivoliet til idrettsplassen i Heradsbygda.
Det må ha vært et syn som nesten virket uvirkelig for bygdeungene på den tiden. Lys, musikk, lukt av bensin, popcorn og sukkerspinn, og midt på plassen sto den store globusformede tretønna der motorsyklene kjørte rundt langs veggene, opp ned og sidelengs, mens publikum gispet og holdt seg fast i hverandre.
De fleste nøt nok showet på trygg avstand.
Men ikke Eva.
Hun meldte seg frivillig til å sitte på.
Og etter turen gikk hun rett bort til gutten som hadde plaget henne og sa.
«Det her tør aldri i verden du, din feiging.»
Det var kanskje de mest skjebnesvangre ordene den gutten hadde hørt.
For stolthet er en farlig ting, særlig foran andre unger på et bygdetivoli på 50-tallet. Gutten kunne ikke trekke seg. Han måtte bli med.
Men det viste seg ganske raskt at det er stor forskjell på å være tøff med ord, og å sitte inne i en hul trekule mens en motorsykkel klatrer oppover veggene som om tyngdekraften har gitt opp.
Ferden endte ikke helt slik gutten hadde sett for seg. Redselen tok over, tårene kom, og etterpå måtte sjåføren bokstavelig talt løsne hendene hans fra magen sin fordi han klamret seg fast i ren livsskrekk.
Og etter den dagen?
Da sluttet mobbingen.
Gutten møtte visst aldri Evas blikk igjen.
Det er en historie som får oss til å le i dag, men den sier også noe viktig om hvem Eva var. Hun hadde mot. Ikke det høylytte og skrytende motet, men det ekte motet. Evnen til å møte frykt med rak rygg og et glimt i øyet.
Og den egenskapen beholdt hun hele livet.
Da Norge endelig vant Eurovision Song Contest i 1985 med Bobbysocks og «La det swinge», ble gleden rett og slett for stor til å holde inne. Eva jublet så voldsomt at hun hoppet fra taket i ren begeistring.
Og for de fleste begynner kanskje tanken på strikkhopp å forsvinne omtrent samtidig som lesebrillene kommer fram. Men ikke Eva. Langt oppe i 50-årene kastet hun seg ut i strikkhopp høyt over bakken, med vinden rundt seg og livet under seg.
Det er egentlig et ganske fint bilde på henne.
Modig.
Sterk.
Litt vill iblant.
Og med en egen evne til å møte livet med både frykt og latter på samme tid.
Så kom året 1959.
Året da kjærligheten plutselig fikk et ansikt.
Egentlig hadde Eva og Oskar visst om hverandre lenge. På Jømna var ikke avstandene store, og bare et lite skogholt skilte hjemmene deres. Oskar hadde til og med vært litt barnevakt oppe i Nygården for Eva, Astrid og Arild da de var mindre.
Så reiste Oskar ut i FN-tjeneste i Gaza. Og da han kom hjem igjen, møttes de på fest.
Der sto Eva, bare 15 år gammel, livlig, bestemt og med det lune glimtet i øyet. Hun gikk bort til Oskar og spurte om røyk.
Men Oskar nektet.
«Du er for ung,» sa han.
Og Eva?
Hun ble selvfølge furten.
Det er nesten umulig å ikke smile av det i dag. For kanskje begynte kjærligheten akkurat der, med litt stolthet, litt temperament og to mennesker som allerede utfordret hverandre.
Når man ser på et av de første bildene av dem sammen, er det som å se ungdom og håp fanget i et lite øyeblikk.
Eva med det blonde håret som rammer inn ansiktet hennes mykt og levende. Et smil som ser ut til å være rett på vei over i latter. Hun har varme i blikket, og noe trygt og samtidig eventyrlystent over seg.
Ved siden av henne sitter Oskar. Mørkhåret, rank og rolig. Litt alvorlig kanskje, men med et blikk som hele tiden trekkes mot Eva. Som om han allerede visste at dette kom til å vare.
Og kanskje er det nettopp det vakreste ved bildet.
Hvordan de lener seg mot hverandre helt naturlig.
Ingen store ord.
Ingen store gester.
Bare to unge mennesker fra Jømna som hadde funnet hjem i hverandre.
Sommeren 1962 sto bryllupet i Heradsbygd kirke.
Eva og Oskar! Unge, forelskede og fulle av framtid. Hele slekta tett langs kirketrappa mens kameraene knipset i svart-hvitt og noen tørket en tåre i smug.
Og så begynte livet for alvor.
Lærerutdanningen tok Oskar helt opp til Hammerfest i hans første jobb, og Eva ble med nordover selvfølgelig. Det må ha vært litt av en overgang for to unge mennesker fra skogene på Østlandet. Fra Jømna til Hammerfest. Fra stille grusveier til nordavind, mørketid og et hav som aldri lå helt stille. Men Oskar hadde erfaring fordi hans selv ble født der oppe, men evakuert da tyskerne brant Finnmark.
I 1964 kom deres første barn til verden. I november samme sesong som Bill Shankly førte Liverpool til ligagull. Jeg er deg evig takknemlig for din oppdragelse og omsorg som mor, Eva.
Etter noen år i nord gikk ferden sørover til Rena. Nærmere familien. Nærmere røttene. Og på den tiden betydde det mye. Familie var ikke noe man «holdt kontakt med» via telefon og meldinger. Familie var mennesker som kom inn døra uten å ringe først.
På Rena ble det også knyttet sterke bånd til familiene Rødsdalen og Evensen, som de tidlig delte bolig med. Lullen og Anne Berit ble Evas første nære venninner der. Kvinner og datidens husmødre som delte hverdagene, til sikkert både latter og frustrasjon over unger, klesvask og menn som trodde de hadde gjort husarbeid bare de bar inn ved en gang.
Og så var det Kirkeby-familien, naboene som ble som ekstra besteforeldre.
Kirkeby hadde bil.
Så da ble det turer.
Besøk til familie.
Søndagsturer.
Bærplukking i skogen med kaffekanne, ripssaft, myggspray og fulle spann med bær.
Førjulstid hjemme hos Kirkeby. Eva og Ingeborg på kjøkkenet.
Der ble det laget sylte helt fra bunnen av. Ikke noe ferdigkjøpt juks. Her skulle grisehodet kokes, krydder blandes og tradisjoner holdes i live. Til jul ble det bakt sju sorter, og sannsynligvis sju til. Kjøkkenet luktet helt fantastisk.
Lukten av nystekte krumkaker.
Sirup og nellik.
Gjærbakst og stekt kjøtt.
Etter hvert flyttet familien flere ganger rundt på Rena, slik mange gjorde den gangen mens man prøvde å finne plass til både barn og framtid. Da vi bodde på Nesgården i sentrum, kom barn nummer to til verden, Siri. Ei ordentlig aktiv frøken med lyse krøller.
Og hele tiden sto familien sentralt.
Det måtte nesten bli fullt hus når høytidene kom. Eva hadde fem søsken. Oskar hadde åtte. Det var ikke små sammenkomster, det var folkevandringer.
Folk satt tett rundt bordene.
Noen lo høyt på kjøkkenet.
Andre diskuterte politikk, musikk eller sport.
Radioen sto på. Folk sov på madrasser overalt.
Og midt i alt sto Eva.
Som husmor, vertinne, mamma og samlingspunkt.
På den tiden var dette en rolle mange kvinner bar med enorm styrke og altfor lite anerkjennelse. Hjemmet var arbeidsplass, barnehage, kantine, vaskeri og sosialt sentrum på en gang. Og Eva mestret det med en varme og raushet som gjorde at folk trivdes rundt henne.
Hun lagde mat som samlet folk.
Hun skapte hjem.
Hun skapte tilhørighet.
Og kanskje er det nettopp derfor så mange husker følelsen av å komme hjem til Eva
Gjennom hele livet betydde også Evas storebror Asbjørn og Pauline mye for henne. Det var et nært og varmt forhold, preget av samhold, humor og følelsen av familie i ordets beste betydning.
Da de bodde i Oslo, gikk turene ofte dit. Senere, da de flyttet til Rena, ble skogen og vedhogsten en fast del av høstene. Eva trivdes med slike dager. Lukten av fersk ved, kaffepauser i skogen og arbeidet som samlet folk. Og når vinterveden endelig var i hus, ble det holdt vedfest på Rena, legendariske kvelder med latter, musikk og historier langt utover natta.
For Eva handlet slike stunder aldri bare om arbeid eller fest. Det handlet om nærhet. Om mennesker rundt seg.
Og så var det Else, datteren til Asbjørn og Pauline. På begynnelsen av 70-tallet passet hun meg og Siri mye da vi var små. Else hadde en helt egen varme og ro med barn, og for Eva betydde det mye å få den hjelpen og avlastningen i en travel småbarnstid.
Eva hadde også et nært og kjært forhold til søstrene sine, Gerd på Jømna og Hjørdis på Hamar.
Hos Gerd fantes fortsatt sporene av barndommen. Skogen, jordene og minnene fra livet de hadde delt helt fra de var små. Når Eva kom til Jømna, var det som om noe i henne fant hjem igjen.
Og hos Hjørdis på Hamar ble det søsterprat, latter og kaffekopper gjennom 70- og 80-tallet. Turer i byen, handleposer, kjøkkenbord og gamle historier som ble fortalt om igjen.
Slik var familien rundt Eva.
De stilte opp for hverandre.
Og Eva bar med seg stor takknemlighet for akkurat det.
Etter mange år som nærmest små nomader rundt på Rena, fant familien endelig hjemmet sitt i Lyngveien 4 på Kirkeberget.
Og det ble virkelig et hjem.
Ikke bare et hus med vegger og tak, men et sted fullt av lyd, lukt, latter og mennesker, åpent for alle. Et sted der døra sjelden var låst, og hvor kveldene ofte ble lengre enn noen hadde planlagt.
Kontakten med familien var fortsatt tett og varm. Særlig betydde Evas bror Arild og hans kjære Grete mye. De hadde begge et helt eget barnetekke. Når bilen fra Løten kom opp i Lyngveien, ble det nærmest folkefest blant ungene. Det var latter før ytterdøra rakk å lukkes, lek på gulvene og voksne som satte seg rundt bordet og skravlet.
Og når Oskars søsken samlet seg, skjedde det nesten alltid det samme.
Noen hentet en gitar.
Noen fant fram trekkspillet.
Og så begynte musikken.
Time etter time.
Sanger som fylte stua i Lyngveien 4 langt utover kveldene. Sigarettrøyk som lå som et slør under taket. Dram på bordet, latter og allsang. Nakne følelser pakket inn i viser, populærmusikk og gamle slagere.
Dette var midt i hjertet for Eva.
Hun hadde vokst opp med Elvis Presley som det store idolet. Og kanskje var det noe av Elvis hun kjente igjen i seg selv. Gløden, følelsene, musikken som traff rett i hjertet uten å spørre om lov først.
Eva elsket populærmusikk.
Og hun elsket Melodi Grand Prix.
Hjemme i Lyngveien var Melodi Grand Prix nærmest en høytid. Det var nesten som julekvelden. TV-en fikk all oppmerksomhet, stemningen steg gjennom hele sendingen, og Eva levde seg inn i hvert eneste bidrag som om Norges ære sto på spill. Da Bobbysocks vant i 1985 ble Eva så glad at hun hoppet fra verandaen i bikinien.
Senere kom også revytiden på Rena. Sammen med gode venner som Arne og Randi Johnsen og Olav og Vivi Østerås ble det forestillinger, øvinger og turnering rundt på samfunnshus og grendehus.
Og der sto Eva.
Sang.
Danset.
Underholdt.
Hun hadde kanskje aldri lært språk ordentlig på skolebenken, men det stoppet henne aldri. Eva sang godt både på tysk og engelsk med en innlevelse som gjorde at ingen brydde seg om tysk grammatikk.
Og det var egentlig typisk Eva.
Hun gikk ikke forsiktig gjennom livet.
Hun levde det med hele seg.
Med musikk i stua. Og hjertet helt utenpå.

Sommeren 1976.
Den første virkelig lange familieferieturen.
For oss barna må det ha føltes som om verden plutselig åpnet seg. Bilen pakket til randen. Og med på turen var Evas mor Olga.
Evas mor skulle få oppleve Danmark for første, og eneste gang.
Turen gikk til Esbjerg, hvor Evas søster Astrid bodde. Eva og Astrid sto hverandre nær hele livet, men merkelig nok ble dette den andre av tre ganger de fikk oppleve Danmark sammen. Den første i 1968 da jeg var fire år. Den tredje turen så sent som i 2002 da hun var med meg, Anita og Sander til våre danske slektninger. For som så ofte ellers var det danskene som kom til Norge, ikke omvendt.
Og for en sommer det var.
Man kan nesten kjenne den fremdeles
Lukten av salt sjø og varm sand.
Gratis bær og frukt fra plantasjen Astrid og Bent bodde ved.
Måkeskrik over havna i Esbjerg. Lukten av råtten fisk.
På Vejers Strand lå havet bredt og blått under sommersola. Vi løp barbeint i sanden mens vinden fra Nordsjøen tok tak i håret. Siri tok sine første svømmetak. Eva lo. Olga smilte. Kanskje sto de der sammen og så utover vannet, mor og datter fra skogen på Jømna som plutselig sto ved havet på den danske vestkysten.
Men livet har en egen måte å minne oss på hvor skjørt alt er.
Da familien kom hjem til Norge igjen, hadde den store skogbrannen som startet på Starmoen nesten tatt barndomshjemmet på Jømna for andre gang.
Igjen var flammene nær ved å viske ut stedet der alt hadde begynt.
Det er nesten som om livet hele tiden lot Eva kjenne både hvor sterkt og hvor sårbart et hjem kan være.
To år senere kom familiens attpåklatt til verden.
Synne. En liten organisator som allerede som toåring kjeftet og ryddet etter storesøskene.
Og med det var familien blitt fem.
Det var fortsatt latter i Lyngveien. Fortsatt musikk, familie, ikke minst barnas venner, besøk og fullt hus. En lykkelig tid som kanskje virket som den skulle vare evig.
Lyngveien 4 var nå mer enn et hus. Det var selve rammen rundt barndommen. Et sted der døra sjelden var låst, og der nøkkelen, som alle visste, lå i postkassa. Venner kom og gikk nesten som de ville. Mine kamerater, Siris venninner, Synnes venner, alle fant veien inn. Noen ganger også når ingen var hjemme.
Og etter at Eva gikk bort, har det kommet så mange ord fra mennesker som gikk ut og inn døra i Lyngveien gjennom årene.
Og det er egentlig rart hvor like minnene deres er.
De skriver om et hjem der døra alltid sto åpen.
Om sene filmkvelder, latter, sang, pizza og skravling langt ut i natta.
Om hvordan Eva møtte folk uten fordømmelse. Uten et hardt ord. Bare med varme, humor og omsorg.
Anne skrev at de tuslet hjem i morgengryet og følte seg heldige som hadde fått et ekstra hjem.
Stein skrev at noen voksne blir helt spesielle i barn og unges liv, og at Eva var en slik person.
Flavia kalte henne «ekstramamma», og skrev at man bare gikk inn i Lyngveien. Kaffen var alltid klar og kjøkkenet luktet fleskepannekaker, og alle fikk følelsen av å ha sin egen plass hos Eva.
Og Ann Kristin skrev noe som kanskje sier alt.
Da hun mistet mammaen sin altfor tidlig, var det Eva som tok vare på henne. Eva åpnet hjemmet sitt og ble en trygg favn når hun trengte det som mest.
Monica takker for alt Eva var for henne.
Det sier egentlig noe veldig stort om et menneske. For noen mennesker er ikke bare hyggelige å være sammen med. De skaper trygghet rundt seg. De gjør livet litt lettere å være i. Og sånn var Eva.
Eva og Oskar skapte sammen et barndomshjem som nesten dirret av glede. De var sammen i 30 år og feiret sølvbryllup i 1987. For oss barna var de nær det perfekte paret. Eva med det store hjertet, omsorgen og evnen til å si ja litt for ofte. Oskar med roen, fornuften og den milde bremsen som sørget for at vi ikke ble altfor bortskjemte.
Sammen utfylte de hverandre.
Det var alltid noe som skjedde i huset. Bursdager, morsdager, farsdager, idrett, venner, familie, musikk og besøk. Når slekta kom i helger og ferier, ble huset fylt til randen. Var det ikke plass på soverommene, lå folk på madrasser i stua og gangen. Ingen klaget. Det viktigste var at alle var samlet.
Siri minnes tryggheten. Huset som alltid var åpent. Foreldrene som tok del i livet deres, også da barna ble tenåringer. Eva og Oskar var med. De snakket med venner, fulgte med, lo, og lot ungdommene få rom til å være unge. Sene videokvelder kunne vare langt ut på natta, og kom man hjem fra fest med halve vennegjengen på nachspiel, var det fortsatt plass. Og gjestene elsket Evas hjemmelagde pizza som ofte ble servert. Jeg fikk lov til å ha ville fester med mine liverpoolkompiser, for vi hadde selvfølgelig mye å feire.
Siri nevner også marsipankaka.
Den legendariske marsipankaka til Eva. Tre etasjer høy, vakker som et kunstverk, og så god at folk nesten begynte nedtelling til neste anledning. Bryllup, konfirmasjoner og bursdager fikk sitt høydepunkt i den kaka. Oskars lærerkollegaer visste også hva som ventet hver 25. januar. Da kom kaka på bordet, og enkelte gledet seg nok mer til den enn til selve bursdagen.
Slik var Eva. Hun skapte hjem. Hun skapte høytid. Hun skapte følelsen av å høre til.
Men mot slutten av 1980-tallet kom mørket stille inn i livet vårt.
Evas store kjærlighet, Oskar, fikk beskjed om at han hadde dødelig kreft. Diagnosen kom rett før jul den tiden på året som alltid hadde vært fylt av lys, forventning og varme.
Plutselig ble alt annerledes,
Og Eva gjorde det hun alltid hadde gjort:
Hun holdt familien samlet.
Hun holdt livet i gang.
Selv når hjertet var tungt
Fra den dagen fikk vi se en vilje, en stahet og en omsorg som nesten ikke lar seg beskrive. Eva pleiet Oskar hjemme i Lyngveien i ni måneder etter at håpet var ute. Med kjærlighet, med verdighet og med en styrke som gjorde dypt inntrykk på både leger og sykepleiere. Flere av dem glemte henne aldri.
Hun forlot ham nesten ikke. Bare to ganger var hun borte mer enn en rask tur på butikken.
Den ene gangen dro familien til Hamarmarten, mye for Synnes skyld. Ingeborg og Nils Kirkeby satt hos Oskar. Midt i denne tunge tiden hadde Eva en stor trøst. Musikken til Bjørn Afzelius, og særlig sangen «Tusen bitar». Den gikk som et ekko gjennom Norge den gangen, og gjennom sorgen hennes.
Eva ble så takknemlig for musikken at hun bestemte seg for å ringe Afzelius personlig. En telefon ble til flere. Hun la igjen beskjeder på telefonsvareren, og da han ikke ringte tilbake, ble hun til slutt så irritert at hun ramset opp noen velvalgte banneord før hun avsluttet med.
«Men det er jo typisk svensker det!»
Men svensken ringte faktisk tilbake.
Bare ikke da Eva var hjemme.
Da familien kom tilbake fra Hamarmarten, kunne Ingeborg fortelle at «en svenske» hadde ringt og spurt etter Erik. Hun hadde måttet si «hæ?» flere ganger, men hun sa hun hadde fått med seg at han håpet Erik kom på konserten hans i Kongsvinger. Ingeborg hørte nok det hun ville, for det er klart at det var Eva Bjørn Afzelius ringte tilbake til.
Og i september 1990 fikk hun høre sin store stjerne i Byparken i Kongsvinger.
En måned senere døde Oskar, bare 53 år gammel. Eva ble enke som 47-åring.
For Synne, som bare var 12 år, ble tapet særlig brutalt. Men i sorgen vokste også båndet mellom mor og yngste datter enda sterkere. Det ble dem to i hverdagen. Ikke gjennom store ord, men gjennom nærhet, rutiner, middager, samtaler og stillhet. Eva holdt livet i gang, også når hjertet var tungt. Etter middagen som alltid stod klar ble lekser utført mens Eva tok en liten powernap, og etterpå så de favorittserien sin, «Glamour». Synne minnes tryggheten i at Eva alltid var hjemme, tidlig som sent, og det var en gjensidig tillitt ganske så unik. Det var ikke de store ordene som bar kjærligheten, men de små, trofaste handlingene. En middag. En sofa. En serie. En mor som alltid var der. Dette vedvarte i framtiden, men i de siste årene snudde rollene, og Synne var til god hjelp i de årene som Eva var syk. Hun hjalp alltid Eva med praktiske oppgaver, og kjøpte alltid det som Eva trengte. Mor fikk tilbake kjærlighet fra Synne med renter.

En varm vårdag i 1991 var Eva på en fest på Rena.
En mann med mørkt hår bydde opp til dans. Et varmt smil. Tore Skaret.
Og sakte, forsiktig, begynte livet å åpne seg igjen.
Tore ble en trygghet. En som lyttet. En som hjalp henne å bearbeide alt det tunge. Telefonsamtalene mellom Rena og Nord-Norge ble lange og dyre, men Eva sa alltid at det var bedre å snakke med Tore enn med en psykolog.
Med Tore kom også en ny epoke.
Fisketurer til Trøndelag med Tores bror Harald og kona Vesla.
Golf på Sorknes.
Hunden Neo, som Eva elsket høyt.
Men også denne gangen rammet sykdommen.
Tore fikk dødelig kreft bak øyet. Og igjen gjorde Eva det hun alltid gjorde for menneskene hun elsket.
Hun pleiet.
Holdt.
Bar.
Og hun klaget aldri.
Tore døde i armene hennes på det samme soverommet som Oskar.
Likevel fortsatte Eva å møte livet med varme. Og her ble sykepleier Solveig en viktig støttespiller. Med sin varme og empati oppsto det er vennskap med Eva. Det var Solveig som satt med meg, mens vi holdt Eva i hånda på hver side, da hun døde natt til 30. april.

Noen år etter Tore døde kom Kjell inn i livet hennes med humor, sjarm og bobil.
Og kanskje måtte man le litt av at Eva, som hadde hatt to lange kjærlighetsforhold i livet, var redd for at folk skulle tro hun var «ei flyfille» dersom Kjell parkerte bilen utenfor huset.
Så i starten måtte han parkere borte ved skolen, og ikke vise seg i stuevinduet.
Og som Sander sa der han satt med Pokemon-spill på DS. «Bestemor, du kan ikke få deg en ny, du har allerede brukt opp to.»
Eva fikk mange fine år sammen med Kjell, med utallige bobilturen, der de en gang fartet helt opp til Hammerfest. Og de så timevis med håndball og skiskyting sammen. Men etter hvert ble Eva rammet av demens.
De siste årene av livet ble tunge da sykdommen demens sakte tok mer og mer plass. Men selv da sluttet hun aldri å være Eva.
Hun klaget nesten aldri.
Hun tenkte fortsatt mest på andre.
Da Siri og Eva satt fem timer på legevakta mot slutten av livet hennes, var det ikke seg selv hun syntes synd på.
«Meg går det fint med,» sa hun.
«Det er deg jeg tenker på.»
Siri sier at det å se sin kjæreste mamma gjennomgå det her har vært et mareritt. Hun har nesten ikke tenkt på noe annet enn Eva disse årene og det eneste Siri ville var å dra å hjelpe henne, og være sammen med henne. Fordi hun har vært en enestående mamma og bestevenn. Siri forteller at hun har elsket henne så høyt at det har føltes uvirkelig, men det er jo ikke det. Siri føler at Eva har stilt opp for henne i tykt og tynt, og at de har hatt utallige timer sammen med latter, moro, alvor og de fineste samtalene.
Sånn var Eva.
Helt til det siste.
Og da hun kom til sykehjemmet, ble pleierne oppriktig glade i henne. Det var godt for oss pårørende at Henny var der, Henny hadde Tore som onkel, og derfor kjente Eva henne veldig godt. Pleierne beskrev henne som munnrapp, varm og full av humor. En som spredte glede rundt seg selv når hun egentlig hadde nok med sitt eget.
Det sier kanskje alt om hvem hun var.
Et menneske som gjorde livet lettere for andre.
Et menneske som åpnet hjemmet sitt, hjertet sitt og hele livet sitt for menneskene rundt seg.
Og derfor er savnet så stort.
For noen mennesker setter ikke bare spor etter seg.
De blir selve følelsen av hjem.
Til slutt må de kjære barnebarna nevnes.
Som små lys inn i livet til Eva. Ett etter ett, fra 2000 til 2011: Sander, Oskar, Emil, Kristian, Malin og Mathias.
En ny generasjon. Nye ansikter, nye stemmer, nye hender å holde i. Og i dem levde noe av Eva videre. Omsorgen. Humoren. Staheten. Musikkgleden. Kjærligheten til dyr. Evnen til å bry seg dypt om andre mennesker.
Eva ble ikke bare bestemor. Hun ble en trygg havn.
Da Siri trengte henne, stilte Eva opp og tok vare på både henne og lille Oskar. Hun var både bestemor og mamma for Oskar mens det sto på som verst. Siri forteller at Oskar var veldig glad i bestemoren sin, og hadde et svært nært og godt forhold til henne. Da Oskar var liten og Eva kom på besøk til Son var det ikke mulig å sette seg ned å snakke med de voksne før de hadde lekt Langemann og kaptein Sabeltann i en halv time. Han vil aldri glemme den fine og snille bestemoren sin.
Sånn var det for Sander, Emil og Malin også. De sa alltid at det var godt å ha en bestemor på Rena som de kunne stikke innom når som helst. De var alle glade for å ha henne her på Rena.
Da Emil manglet barnehageplass, var det bestemor som passet ham. Spinkle Emil ble foret opp på havregrøt og omsorg, og kanskje litt ekstra mat, for sikkerhets skyld. Senere ble det stort for Eva å høre ham spille gitar. Da levde noe av Oskar videre i tonene. Hun ga Emil Oskars gitar, og møtte stolt opp når han spilte i kirka, på Rena Rock og i parken. Emil tok ofte med seg gitar eller trekkspill når han besøkte henne, noe hun satte stor pris på.
Med Malin delte hun kjærligheten til dyr, og særlig katter. De kunne sitte i timevis å se kattevideoer sammen, og etter hvert leke med pus sammen. Hun syntes Malin sang så fint, og skrøt slik bare ei bestemor kan gjøre.
Hun fulgte med på Kristian og Mathias og fotballen deres. Hun gledet seg over talent, innsats og idrettsglede, og hun visste hvor mye slike ting betyr i et barns liv. Mathias og Kristian skriver at bestemor var verdens fineste person, og alltid hadde godt humør. Det ble mye latter av bestemors grove vitser, og vi kommer til å savne deg. Vi elsker deg og tenker på deg hver dag.
Og så var det Sander.
Sander, som fortsatt er savnet siden september 2023.
Et savn inne i savnet.
Han og Eva kunne sitte oppe og prate om livet utover natta. De delte stille stunder, alvor og nærhet. Da Sander forsvant, brast noe i Eva. Et bestemorhjerte tåler mye, men ikke alt. Sorgen over Sander bar hun med seg helt til det siste.
Og kanskje er det her ordene ikke lenger strekker til.
For i dag tar vi farvel med Eva, men vi bærer også med oss det hun ga videre. I barna. I barnebarna. I minnene. I sangene. I latteren. I omsorgen som fortsatt finnes mellom oss.
Eva er borte fra oss nå.
Men hun forsvinner ikke.
Hun lever videre i dem som bærer navnet hennes i hjertet. I dem som lager mat til noen som trenger det. I dem som åpner døra. I dem som synger selv om de ikke kan alle ordene. I dem som elsker dyr, stiller opp for familie, og tør å møte livet med både styrke og latter.
Og når barnebarna går videre i livet, går noe av Eva sammen med dem.
Som varme i ryggen.
Som sang i rommet.
Som et hjem man alltid kan vende tilbake til i minnet.
Hvil i fred, kjære Evamor! Jorden ga deg til oss for en stund. Evigheten får deg tilbake.

Kjære Eva!

Du var et helt unikt menneske. Med varme og omsorg, og en smittende og hjertevarm latter.

Noen voksne utover de nærmeste utgjør noe helt spesielt i barn og unges liv. For meg var du en slik person. Det var du for mange andre også som kom tett på det flotte og varme hjemmet i Lyngveien.

Ditt minne vil alltid leve. Hvil i fred gode Eva.

Kjære Eva,
Med deg fulgte latter, glede og omsorg.
Hvil i fred!
Klem fra Lene

Kjære Eva.

Takk for alle kosekveldene, festene og minnene fra barne- og ungdomsårene. Døren din sto alltid åpen for oss venninnene til Siri, og hos deg fantes det aldri et nei eller et fordømmende ord. Det var rom for skravling, filmkvelder, sang, dans og latter ut i de lange nattetimer. Holen og jeg tuslet ofte hjem på morraskvisten og tenkte at vi var så heldige som hadde et så raust og fint ekstra hjem.

Du hadde en helt egen evne til å få mennesker til å føle seg sett og velkommen. Du var varm, ujålete og ekte, og møtte oss alltid med humor, omsorg og åpenhet. Du lo med oss, ertet oss og sang med, og hjemmet ditt ble et trygt og godt sted for så mange.

Du klippet deg hos mamma, og da fortalte du meg i fortrolighet at du hadde «englehår». Det trodde jeg fullt og helt på. For maken til hjertevarmt menneske skal man lete lenge etter.

Takk for alt du var for oss. ❤️

Kjære gode Eva! Jeg ble kjent med deg da du sto en av dine livs største og tyngste stunder, Det ble starten på et langt vennskap. Vi lagde ofte middag sammen, hvilte middag, kokte oss kaffe og satt og så på film. Det ble mange episoder, og plutselig var klokka halv 4 på morgenen og jeg akulle på dagvakt..... Vi reiste på fest i Engerdal, Boney M spilte. Det var aldri kjedelig å være med deg Eva, vi har delt mye, og du vil alltid være med meg!Savner deg så inderlig, og det kjennes så rart å ikke skulle besøke deg mer! Veldig glad i deg!

Kjære Evamor, min ekstramamma! Jeg tenker på deg som Når jeg tenker på deg, er det også på Lyngveien - din hjertevarme manifesterte seg i et hus og hjem som var åpent for alle og generasjoner var sammen; lo, sang eller spiste - du vartet opp alle og alle der fikk føle en spesiell plass hos deg; en egen oppmersomhet, en delt hemmelighet, betroelse eller vits. Ingenting var farlig å dele med deg, alle ting var trygt i Lyngeveien; man gikk bare inn - kaffen var alltid klar og fra kjøkkenet luktet det fleskepannekaker; ‘jotakk, jeg blir til middag’ Du åpnet ditt hjerte, uten forbehold, til tross for den sorg og de savn du alltid bar på. Også det var du åpen om; musikken du spilte, samtalene vi hadde. Du fortsatte å romme alt. Et ekte, kjærlig menneske! At du, så snill, skulle rammes av en sykdom så slem var enda en urettferdig bør. Å miste deg gradvis og vite at du aldri kom hjem igjen ble slutten på noe jeg lenge trodde skulle vare for evig. Takk for tiden vi hadde sammen; for barndommens lekenhet, ungdommens frihet og voksenlivets åpenhet. Takk for at du voktet mitt livs vennskap med Synne, takk for alt! Nå er det vi som skal bære savnet og sorgen, men også gleden og kjærligheten i minnene. Nå håper jeg at du flyr med de som du har lengtet etter, de som dro før deg og ventet på deg. Hils dem og be dem klemme deg hardt (og sjekk innerlomma til Oskar for en Bugg eller to;)) Nå har du funnet din fred! Tusen bitar❤️ Flavia

Kjære Eva ❤️

Det er så vondt å vite at du er borte.
Men det som fyller meg mest akkurat nå, er takknemlighet.

For da jeg mistet mamma altfor tidlig, var du der. Ikke bare som en venn av henne – men som en trygg favn for meg. Du tok vare på meg, åpnet hjemmet ditt, passet på meg og var der på en måte jeg aldri kommer til å glemme. Du ga meg omsorg når jeg trengte det som mest.

Alzheimers tok mye fra deg etter hvert, og det var tungt å se. Men for meg vil du alltid være den samme gode, trygge og blide Eva ❤️

Jeg håper så inderlig at du har det bra nå. Og selv om jeg ikke egentlig er overtroisk, så vet jeg at du var sikker på å møte Oskar igjen– og derfor håper jeg at du nå har fått det.
At dere er sammen et sted, slik dere var ment å være. Skulle du møte mine der oppe, håper jeg du hilser dem fra meg ❤️

Takk for alt du var for meg, Eva.
Du vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg er takknemlig for gode og morsomme minner gjennom mange år. Du var en god nabo og venninne. Minnes deg med glede og kjærlighet. Hvil i fred

Kjære bestemor❤️ Du var en fantastisk person som jeg har ufattelig mange fine minner med. I hele mitt liv har du alltid vært der for meg og prioritert meg høyt. Kunne ikke tenke meg en finere og varmere bestemor. Jeg er så glad i deg og vil savne å ha deg i livet mitt❤️
Hilsen Oskar

Takk for alt du var for meg

❤️

Kjære tante Eva <3 Har så mange gode minner fra alle gangene vi var på Rena <3 Kommer ikke til å glemme siste gangen jeg var hjemme i huset ditt, hvor mimring og latter som satt løst <3 <3 Hvil i fred <3 <3

Savnet kommer til å bli stort❤️. Latteren, kommentarene og ærligheten kommer alltid til å være med meg videre! Minnene lever ❤️ God klem fra Vegard

❤️

Du var verdens fineste person, bestemor❤️ Du hadde alltid godt humør og vi lo mye sammen. Vi savner deg, vi elsker deg og tenker på deg hver dag❤️ Klemmer fra barnebarna dine Mathias og Kristian💙

Du var et enestående menneske Eva! Fra første dag skjønte jeg det. Ikke noe snikk-snakk, rett på sak. Men alltid med humor, humør, latter som satt løst. Du lot deg ikke imponere av titler eller rikdom, kun ærlighet og rene ord for penga.
Du kunne binde en bok, et yrke som forsvant da du var utlært, Men Oskar målbant prinsessen! Erik, Siri og Synne, resultatet av kjærlighetens eventyr. Aksel Sandemose skrev i sin tid: "Du vet du skal dø. En helt annen ting er å tro det."
Takk Eva, for alt du betydde for oss!

Vakre og fine tanteEva ♥️ Jeg håper du tror du nå er gjenforent med de som forlot oss så altfor tidlig 🙏🏼♥️

Kjæreste mamma❤️ Takk for alt du har gjort for meg og gitt meg hele mitt liv. Jeg savner deg så fryktelig mye og det er så vondt nå. Jeg var så heldig som hadde deg som mamma og venn. Vi to har delt sorger og gleder og du opplevde å miste to menn du elsket høyt. Likevel beholdt du humøret og ikke minst motet oppe. Takk for latterkramper, filmkvelder, sang og musikk og alle de gode stundene du sørget for at vi fikk sammen. Takk for at du hjalp meg gjennom fødselsdepresjonen jeg hadde og var både mamma og bestemor for Oskar da det sto på som verst. Det glemte og glemmer jeg aldri. Jeg vil alltid huske og minnes deg så ofte jeg kan. Inderlig glad i deg Eva❤️❤️❤️

Høyt elsket mor og ei fantastisk dame, varme tanker til dere alle i tapet❤️

Eviggode nabo!💐

En god snill dame er gått bort. Takk for mye god prat og latter hos deg Eva ♥️ vi hadde mye morro når jeg var hos deg. Hvil i fred ♥️

Kjæreste ,varme,gode Eva❤Du satte dype spor i våre hjerter og nå har vi bare minnene igjen,men de er mange og gode❤Du vil bli savnet men hvil i fred unner deg det nå❤❤🥀.

Min kjæreste dyrebare mamma💔 Kommer til å savne deg fryktelig mye😔 Det er vondt, tungt og tomt nå…Takk for all kjærlighet, varme og trygghet🙏🏼 Skal ta det med meg videre i livet❤️ Du blir aldri, aldri glemt❤️

Takk for all latter og dine morsomme kommentarer. Minnes deg med glede. Klem

Takk for gode samtaler, gode ord og støtten du ga Eva ❤️ Glemmes ei ❤️. Du vil bli savnet 🌹